Bolivia (and all the way home)

A legendary trip on an incrediby exciting continent was coming towards an end. I felt closure creep up on me, which usually makes me resist and want to stop time. The price for being an accomplished explorer is ironically that I suck at goodbyes. The tour of Peru had provided so many grand experiences that it was difficult to reset heart and mind for new adventures. A few days of slow time to digest would have been nice – but big brother and I had even more impressions lined up and a few more packed days on tour in Bolivia. Up, up and away!!


IMG_0138A night spent in the airport of La Paz and a morning flight brought us anew to great hights, at the small mining town of Uyuni at 12 000 feet. Summer was turning into fall on the southern hemisphere, so in spite of sun from blue skies we still had to pull our fleece jackets tight around us in near freezing temperatures. Three days in a four wheeler with our own driver and guide was about to start!


The main attraction of our tour was already on day one: the spectacular salt flats called Salar de Uyuni. More than 4.000 square miles of dead flat, white landscapes from a long gone salt lake of sea water captured by the mountain range formation that once created the Andes. In addition to finding more than half the world’s lithium reserves here, the flats hold an estimated 10 billion tons of salt. Around 25.000 tons are extracted annually – hard work with little profit for the local population. Out on these flats you quickly lose sense of perspective and distance, which provides a unique opportunity to take photos with optical illusions!

IMG_1879 IMG_1878 IMG_1898

Another – or maybe THE other attraction in Uyuni – is the train graveyard created through many years of mining in the area. The abandoned trains create popular photo opportunities for tourists – and a play park for the local kids. Something for other remote train companies of the world to consider?

You can do a lot of weird things with salt apart from sprinkling it on food. In Bolivia they build salt hotels with salt furniture and salt sculptures. Of course we stayed in one of them, Luna Salada! But first we visited Isla Inkahuasi – the little island way out on the flats where only cactus grows, at a rate of less than an inch a year. The oldest ones on record measure 40 feet – or 1200 years!

2013-04-08 13.59.23

The tour had us spending countless hours in the car – covering more than 600 miles in three days going from spectacular stop to spectacular stop. The scenery in Bolivia is simply mind-blowing, and we had great weather the whole time. In this area you’ll find flamingos spending all year here – summer is all nice and cozy, but in winter they have been reported to freeze stuck to the lakes on one leg over night – hoping to thaw loose during the day to feed! The lakes here are so salty that humans can’t even touch the water, so swimming is only for the man made tubs near certain hot springs.

We visited no less than six of these lakes – each of them spectacular and photogenic. We had lunch among pink flamingos and lamas with colorful ear tags. We had a morning break in one of the hot springs to have a quick dip at 13 200 feet. We drove through an area with old vulcanic ash rocks weathered and eroded by wind to create amazingly intricate figures and formations, hot springs with pots of boiling mud, geysers and steaming vents in the ground. The road took us across a pass at 16 500 feet, past fields of quinoa, the Andean super grain that has 7 % more protein than wheat, as well as herds of wild vicunas (a type of lama).

With all this driving it’s no wonder that the occasional accident happens. Our vehicle was no exception. On the first day we helped another car haul their spare tyre back to the shop to change it, and on the second day we passed a car that had slipped into the ditch and flipped around on the road. We were unable to help since no one carried towing lines. To thank us for our patience, our guide decided to throw in an extra attraction on the way home on the last day. That morning we had to find another car that had an air pump to fill one of our tyres.

After having seen the non-scheduled rock paintings and starting to get short on time – our driver finally stopped and we got out to inspect a flat tyre with holes even through the outer rubber! Uhoh!  Out came the spare tyre, and this is where we realized that one of the wheel nuts on our flat needed a seperate locking bolt to unscrew…! Well, we only had two hours left (and almost the same estimated driving time) before our night bus to La Paz would leave, so there was no time to lose! We tried flagging down local farmers and shepherds, but no one were able to help and there was no workshop nearby.

What separates the good tour companies from the bad ones is how these things are handled – and well, our car should have had a better tyre to begin with, but it didn’t. And they SHOULD have had the locking bolts in the car, but they didn’t. And they SHOULD have charged their satelite phone every day before going driving, but they hadn’t. But – ingenuity struck and the driver saved the day by bending some wire around the nut and forcing the other locking bolt on top of it to jerk the nut off. Lo and behold, our tyre got changed in record time, and we buckled up WELL for our pedal-to-the-metal rocket trip back home to Uyuni, where we got on the bus with a grand total of ten minutes to spare! Phew!!

As opposed to the comfortable long distance buses of Peru, this one was a bumpy and old 2013-04-11 13.24.19one, so we had a hard time sleeping well going back to La Paz. Catching a first glimpse of the big city from the tip of the crater rim going down the slopes was still a highlight though. Well, if our minds were filled to the brim with impressions and experiences four days earlier – we were sure saturated this time – not even the sight of markets with dried lama featuses rocked our boats… So instead of spending a day in museums or on city tours of La Paz, we simply strolled around a few blocks of the city, taking it easy and having some coffee. The last meal in South America was symbolically topped off by a dessert called “quinoa trilogy” and some good and strong Bolivian coffee.

2013-04-11 12.24.53

And so we left South America for Thunder Bay, Canada to visit some long lost family together. We spent a week catching up with Jorgenson relatives we hadn’t seen for upwards of 30 years. Back in the 20s and 30s, seven out of my paternal grandmother’s siblings left Norway for North America, and I remember having people over to visit every summer growing up. It was finally time to repay a visit – and we were received like royalty! The family ties were strong and obvious, so time and space obviously does not matter! Parties were thrown and old pictures were dusted off, and I even got to ride a snowmobile for the first time in my life – in Canada – in April!!

2013-04-14 16.09.36 2013-04-16 22.04.54 2013-04-16 21.20.33

After my brother left Canada to go back to work, I spent another few weeks visiting friends in Chicago and Denver. Road trips and even more winter experiences came my way – on May 2nd I put skies on for the first and only time – on two feet of fresh snow in Loveland, Colorado!

(Left: Chicago. Middle: Aspen, Colorado. Left: Anazasi Cliff Dwellings, Colorado.)

Then I met two cousins from Norway in New York, where we had a feast sampling musicals, restaurants, tourist attractions, Central Park and some shopping. But – as all good things must come to an end – my seven months on the road did too. After a quick 24 hour stop-over in Reykjavik, that is. Nothing like a dip in the Blue Lagoon or a 4 course seafood meal with midnight sun to ease the jet lag, now is there?

2013-05-13 11.48.19 2013-05-13 15.31.49 2013-05-14 21.09.44
(Geocaching and munching cookies in Central Park with cousins Andreas and Aleksander.)

2013-05-15 18.47.14 2013-05-16 11.19.05 2013-05-16 15.51.37

So, of my year off, only summer in Norway remains. Many memories need reliving and filing in my head before I am ready to go back to normal (if there even is such a thing anymore…) – and I do realize there are expectations to what will become of me when I grow up (if I ever do…).

Well, thank you for the ride everybody – it was a blast trying to include you on my trip.
Let me know if you’re ever out there getting your passport stamped… Maybe we’ll grab a coffee!!


Bolivia (og så helt hjem)

En legendarisk reise på et utrolig spennende kontinent nærmet seg slutten. Jeg kjente følelsen av avslutning nærme seg, hvilket som regel får meg til å stritte i mot og ha lyst til å stoppe tiden. Prisen for å være god på nye eventyr er jo ironisk nok at jeg er horribelt dårlig på avskjed. Rundreisen i Peru hadde gitt så mange store opplevelser at det var vanskelig å nullstille hjerte og hode for nye inntrykk. Noen rolige dager med sakte tid for å fordøye litt hadde vært fint. Men, bror og jeg hadde et tett program med enda flere wow-øyeblikk i Bolivia, så det var bare å stå på!


IMG_0138En natt med mellomlanding i La Paz og et morgenfly senere befant vi oss på nytt oppe i høyden, i den lille gruvebyen Uyuni på ca 3650 moh. Det tikket mot høst på den sørlige halvkule, så til tross for sol fra skyfri himmel var det bare å trekke fleecejakken godt rundt seg i temperaturer nesten ned mot null. Tre dager på oppdagelsesferd i egen firehjulstrekker med egen guide og sjåfør ventet oss!


Hovedattraksjonen for denne turen kom allerede på første dag: den spektakulære saltsletten Salar de Uyuni. Mer enn 10 000 kvadratkilometer med paddeflatt, hvitt landskap fra en svunnet innsjø av havvann fanget av fjellkjededannelsen som skapte Andesfjellene. I tillegg til at man finner over halvparten av verdens litiumreserver her, anslås at slettene inneholder 10 milliarder tonn salt, og årlig utvinnes rundt 25000 tonn – hardt arbeid uten spesielt stor profitt for lokalbefolkningen. Ute på den paddeflate sletten mister man perspektiv og følelsen av avstand like fort som man blir blendet av den kritthvite utsikten i alle retninger – noe som gir muligheten for fantastisk artige bildemotiver!

IMG_1819IMG_1878 IMG_1879 IMG_1898
IMG_1900 IMG_1902 IMG_1903

En annen – eller kanskje DEN andre attraksjonen i Uyuni – er de kasserte togene som står igjen etter en gang blomstrende gruvedrift, og togkirkegården tjener både som turistmagnet og som lekepark for lokale unger. Noe for NSB og Oslo Sporveier…?


Det er mye annet rart man kan gjøre med salt i tillegg til å lage bordsalt av det. i Bolivia lager man salthoteller med saltmøbler og saltskulpturer. Vi bodde selvfølgelig på ett av dem, Luna Salada! Men først besøkte vi Isla Inkahuasi – den lille øya langt der ute på sletten hvor det vokser nesten bare kaktus – med en vekstrate på 1 cm i året er de eldste eksemplarene nesten 1200 år gamle!

2013-04-08 13.59.23

2013-04-08 20.14.02 IMG_0142lunsj 

De neste dagene ble det mye tid i bilen – totalt skulle vi på tre dager tilbakelegge rundt 1000 km! Landskapet sør i Boliva er innmari storslått, og vi hadde helt fantastisk vær hele turen. I dette området bor det flere typer flamingoer året rundt. Sommerhalvåret er lekkert som bare det, men om vinteren er det barske forhold med mye snø, kulde og vind. Guiden kunne fortelle om fugler som står på ett bein og sover, og må vente til isen tiner vekk rundt beinet før de kan flytte seg for å få mat om dagen! Innsjøene her er dessuten så salte at det etser i huden for mennesker. Badetøy var altså forbeholdt noen få menneskeskapte kulper med varmt vann fra nærliggende varme kilder!

Vi var i løpet av turen innom ikke mindre enn seks slike innsjøer – hver av dem spektakulære og fotogene. Vi lunsjet midt blant rosa flamingoer og lamaer med fargerike dusker i ørene. Vi hadde morgenstopp med bading i en varm kilde på 4000 moh. Vi kjørte gjennom et område med gamle vulkanske askesteinarter hvor nedbør og vinderosjon har skapt de mest utrolige steinformasjoner, varme kilder med små og store gryter med kokende leire, geysirer og dampende hull i bakken. Veien gikk over fjellpass på rundt 5000 moh, forbi åkre med avlinger av quinoa (Andesfjellenes superkorn med 7% høyere proteininnhold enn hvete) og flokker med ville vicunas (lamaer).

2013-04-09 15.58.27

Med så mye kjøring blir det ikke uventet også en og annen ulykke eller uforutsett hendelse på veien. Vår bil var ikke et unntak. Første dag hjalp vi en annen bil med å frakte reservehjul til verksted for å få nytt dekk. Andre dag passerte vi en bil som hadde skrenset ut i grøfta og tippet helt over, men kunne ikke hjelpe fordi ingen hadde slepetau. Guiden vår ville som takk for vår tålmodighet derfor vise oss en ekstra attraksjon på vei hjem – så den siste dagen tok vi en avstikker for å se gamle hulemalerier på vei hjem. Bakhjulet vårt hadde allerede fått en runde med ekstra luft på veien, men til slutt viste lekkasjen seg å være verre enn antatt – så to timer før vi skulle vært tilbake i Uyuni for å ta nattbussen til La Paz – stanset guiden og vi måtte konstatere at både slange og yttergummi på dekket hadde store hull. Da var det vel bare å skifte dekk da! Ut med verktøykassa og fram med reservehjul. Det var da de også oppdaget at én hjulmutter hadde annen låsebolt enn de andre… og DEN låsebolten var IKKE i bilen!!

Oida. Vi prøvde å gå bort til de lokale lamabøndene. Vi stanset et par gjetere på moped som kom forbi. Vi ringte hovedkontoret i Uyuni. Ingen hadde hjelpemidler eller gode råd om nærliggende verksted. (Med min grunnleggende spansk fikk jeg forresten med meg at de hadde glemt å lade batteriet på satelittelefonen, som nesten var fri for strøm.) Og ingen flere turbiler var bak oss siden vi hadde brukt tid på den ekstra avstikkeren. Oida.

Det skulle være mer enn halvannen time til Uyuni da sjåføren vår fant det for godt å tre en metallstreng rundt mutteren og tvinge den ordinære låsebolten over – mutteren løsnet og endelig kunne vi skifte dekk selv! Guiden var litt småstressa i ansiktet, men vi fikk klar beskjed om at vi hadde en dyktig sjåfør – så med klampen i bånn og setebeltene godt festet, suste vi som en rakett tilbake til Uyuni, hvor vi til og med fikk takeaway-pizza med oss på bussen fra sekretæren på hovedkontoret i det vi sjekka inn ti minutter før avgang… Smooth!!

I motsetning til de superkomfortable langdistansebussene vi hadde tatt i Peru, var denne bussen en skranglebuss, så turen til La Paz var litt slitsom. Men, utsikten over kanten på 2013-04-11 13.24.19toppen av åsryggen som omkranser byen gjorde det hele litt verdt det – hvilket landskap! Om hodene våre hadde vært fulle av inntrykk da vi forlot Peru, var de i alle fall det nå etter alle kilometrene og alle de spektakulære motivene vi hadde sett. Døgnet i La Paz ble derfor ikke fylt med museumsbesøk eller bytur – men med små rusleturer i sentrum og lange spisepauser. Vi hadde rett og slett vanskelig for å ta i mot flere inntrykk, selv markedet med synet av tørkede lamafoster ble noe vi bare tok bilde av i forbifarten…

2013-04-11 12.24.53

Den siste måneden av turen min ble tilbragt i Canada og USA hos gamle kjente. Bror og jeg tilbragte en uke til sammen på besøk etterkommere av vår farmors søsken som på 20- og 30-tallet utvandret til Canada. Noen av dem hadde vært på besøk hos oss på 70- og 80-tallet, så vi varmt mottatt som bare familie kan!! For, vi var åpenbart i familie og lik hverandre til tross for tid og avstand. Det ble avholdt fester og kaffeselskap, og siden vinteren fortsatt holdt sitt kalde grep på været, fikk jeg kjørt snøskuter for første gang i hele mitt liv… i Canada… i april!!

2013-04-14 16.09.36 2013-04-16 22.04.54 2013-04-16 21.20.33

Jeg la også turen innom Chicago, Denver og New York før tiden min var omme. Det ble varme gjensyn med venner jeg ikke hadde sett på mange år, road trips og faktisk enda mer vinter: 2. mai kom det en halv meter nysnø i Colorado og jeg stod på utforski en halv dag til lårmusklene ikke klarte mer!! Men – alle gode ting tar også slutt – så etter fire fantastiske dager i metropolen New York sammen med to søskenbarn fra Norge ble det ett døgn i Reykjavik for å gjøre returen til Europa mykest mulig: jet lag forsvinner fort i den blå lagune, og i alle fall omgitt av mennesker som går ut på byen klokken 10 på kvelden iført solbriller!

(Venstre: Chicago. Midten: Aspen, Colorado. Venstre: Anasazi Cliff Dwellings, Colorado)

(Geocaching og gumling av cookies i Central Park med Andreas og Aleksander.)
2013-05-15 18.47.14 2013-05-16 11.19.05 2013-05-16 15.51.37

Snipp snapp snute, så var syv måneder ute.
Av friåret mitt gjenstår en herlig sommer i Norge – mange inntrykk skal landes og bearbeides før hodet kan stilles inn på jobbmodus og hverdag igjen. Og, jeg har skjønt at det ligger forventninger i luften til hva jeg skal bli når jeg blir stor igjen. Om jeg blir det…

Takk for turen alle sammen – det har vært et eventyr å prøve å ta dere med!
Si fra om du skal noe sted og få stempel i passet – kanskje vi kan ta en kaffe?

Peru (del 2 av 2)

Storebror Per Helge ankom endelig Lima sammen med resten av den norske gruppa. De andre var passelig slitne av jet lag og ville sove, mens Grethe og jeg hadde tilbragt dagen med å nyte massasje og pina coladas før lunsj. Gruppen bestod av en blanding av 1, 2 og 3 personer som reiste sammen, i alderen 27-60. Etter en kjapp kveldsmat og brief fra vår danske reiseleder Anna var det tid for å pakke saker og gjøre seg klar for en tidlig busstur til Ica.


Hva da “har mye greier”…??

Pakkingen ble en interessant oppvisning i hvordan tre forskjellige sekker gjøres klar for reise. Grethe var ‘flash packer’ (luksusdyr) – hennes sekk inneholdt så mye hun klarte å bære av stæsj og utstyr. Seriøst – denne damen kan innta et hotellrom raskere og grundigere enn NOEN andre! Jeg er derimot backpacker, og har bare med meg det absolutt nødvendigste av det jeg trenger. Noe annet hadde vært umulig med en paraglider også på slep, og etter så lang tid på reisefot vet jeg nøyaktig hvor hver eneste ting i sekken min befinner seg! Og storebror? Vel, han hadde med seg varme klær til meg fra Norge, så hans sekk ble faktisk lettere!


Ica er en liten ørkenby langs kysten 300 km sør for Lima. Den 5 timer lange bussturen bød på sanddyner, oaser og dyrkede åkerlapper. Bittesmå skur var spredt rundt i elvedalen, for i henhold til Peruansk lov kan du til slutt eie en åkerlapp om du har okkupert den lenge nok! De grønne åkrene med var i vakker kontrast mot det beige ørkenlandskapet, men smeltevannet som fyller grunnvannsreserven her blir brukt opp raskere enn den fylles. Peru er et utviklingsland med mange slike problemer og utfordringer. Det er et relativt rikt land mht klimasoner, biomangfold og naturressurser, men rangeres bare som 77 av 189 land på FNs Utviklingsindeks. (Du vet, den som kårer Norge til verdens beste land år etter år?) Befolkningen på rundt 30 millioner mennesker er multikulturell (andesindianere, europeere, afrikanere og asiater), og selv om økonomien er den raskest voksende i verden (og 39. største) så falt ikke fattigdomsnivået under 30 % før i fjor.

Ica poolSelv om det tok litt innsats å venne seg til å reise i gruppe, så fortsatte flyten vår da vi kom til Las Dunas Hotell – basseng, piña coladas og spabehandling! Faktisk var Grethe og jeg så lealause av massasje at vi kom 15 minutter for sent til middag. Neste dag var det eventyrdag – flytur i ørkenen i en bitteliten Cessna for å se de mystiske Nazca-linjene. Hundrevis av geometriske figurer som ikke er hugget eller gravd ut, men lagd ved å feie til side topplaget av røde småstein i terrenget. De ble laget av Nazca-kulturen for rundt 1500 år siden og forestiller alt fra geometriske figurer til apekatt, edderkopp, fugler, hval, mennesker og trær.

IMG_0106 IMG_0092 IMG_1760

Ingen vet egentlig hva alt dette var til, men teoriene florerer fra religiøse ritualer til astronomiske kalendere til romvesener… Min personlige favoritt er uansett ‘astronauten’ – NASA phone home?! Når Cessnaen tippet så langt over til siden at vi nærmest falt rett i vinduet storkoste jeg meg, men det er ganske vanlig med flysyke på disse turene. På slutten av halvtimen hadde det likevel vært så mange sveip over så mange figurer at hodet var litt fullt av inntrykk. Ganske imponerende å tenke på hva disse menneskene fikk til for så lenge siden – mange av disse figurene kan bare ses i sin helhet fra lufta!

Avslapping etter Cessnaen innebar for de fleste buggytur i ørkenen med terrengbil. Grethe, bror og jeg ville imidlertid sjekke ut oasen Huacachina2013-03-25 17.32.57. Grethe kilte inn en times gallopp på hest fra hotellet i forkant, men med mine begrensede ferdigheter takket jeg nei i frykt for å omkomme i forsøket! Jeg tok med paraglideren til Huacachina med et tynt håp om å finne et sted uten turbulens, vindkast eller uforutsigbar vind. Men nei, vinden fulgte terrenget, dvs sanddynene, og bak hver eneste en var det turbulens som bar helt bort til neste dyne. Vinden kom fra alle retninger, så i det vingen kom ut tilbragte jeg de neste 15 minuttene i slåsskamp mot elementene og stappet til slutt slukøret hele greia ned i sekken igjen. Argh!

OLYMPUS DIGITAL CAMERANeste stopp var Ballestas-øyene like utenfor kystbyen Pisco. Dette blir markedsført som Perus lightversjon av Galapagos-øyene. En to timers båttur tok oss inn i store fugle- og sjøløvekolonier der vi fikk tatt bilder og hørt gryntene på nært hold. Favorittøyeblikkene var de tre pingvinene som klatret opp på skjæret, ogScreen Shot 2013-05-05 at 3.39.17 AM sjøløvemammaen med junior som brølte etter mor som dykket like ved båten. Disse øyene har vært kilde for eksport av guano i mange hundre år. I dag er området beskyttet og det kvoteres guano bare en gang i blant. Før kunstgjødsel ble oppfunnet var guano faktisk verdt mer enn gull, og øyene var en viktig del av Perus økonomi. Vel, alt jeg kan si er at guano (og sjøløver) stinker noe skikkelig, så jeg er glad jeg ikke er guano-graver av yrke!!

Fra Lima fløy vi til Juliaca nær Puno, en by med 100 000 innbyggere ved Titikakasjøen. Dette var begynnelsen på akklimatiseringen vår før Inkastien, siden Puno ligger på 3830 m. Vi fikk streng beskjed om å drikke mye, gå latterlig sakte og generelt ta det rolig. Helt greit – for luften var så tynn sammenlignet med Lima at vi kjente forskjellen tvert vi gikk av flyet. Overgangen var nå koselig lell, der vi ble møtt ved bagasjebåndet av et lokalt fargerikt band med gitar, tromme og panfløyte!

2013-03-27 12.27.52

Høydesyke kan bli et problem når man kommer over 2400 m, og skyldes lavere mengde oksygen per volum luft du puster inn. Man mister mer vanndamp når man puster ut, og dermed bidrar dehydrering til symptomene (hodepine, kvalme, svimmelhet, etc). Alkohol er fy i høyden Mojsafordi det forsterker dehydreringen, så vi var på vannvogna fra øl, vin og pisco sour. Også helt greit, for bare det å gå opp trappa til tredje etasje på hotellet var mer enn nok utfordring! Hotellet hadde ubegrenset tilgang på koka-te, et vanlig remedie i Andesfjellene. Det smaker behagelig av urte, og før du spør: Nei, det er ikke i nærheten av å ta kokain! For fremtidig referanse – er man i Puno så er det obligatorisk å gå på restauranten Mojsa på hovedtorget Plaza de Armas. De serverer en varm sitrussmakende te med store mengder knuste kokablader, og den smaker himmelsk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERAEn kort sykkeltaxi-konkurranse og båttur fra havna i Puno finner man de berømte flytende Uros-øyene. Noen hundre mennesker holder på tradisjonen med å bygge flytende øyer fra de lokale totora-sivene (husker du Thor Heyerdahl og Ra II? Båtbyggerne og materialet kom herfra!) Folket her har en stor utfordring i den moderne utviklingen som lokker ungdommen til “fastlandet”: murhus, TV, internett og biler. De som blir igjen bruker tiden på å lage turisteffekter, og dermed blir livsstilen mindre autentisk enn for deres forfedre. Turisme og effekten på lokale tradisjoner er derfor et kontroversielt tema også for lokalbefolkningen, men de tar ulempene med på kjøpet – og ønsker reisende velkommen inn i sine hjem på organiserte besøk.


Vi besøkte øya hvor den rådende øypresidenten og 6 familiegrupper bor. De fortalte oss hvordan øyene bygges, hvordan etniske konflikter førte til at de begynte med det i utgangspunktet, håndarbeidet sitt – og så fikk vi se inne i husene. Grethe og jeg ble invitert inn av en dame som viste seg å være presidentens mor. Så snart hun skjønte at vi kunne snakke spansk, lyste hun opp og kledde oss fornøyd opp i hennes tradisjonelle Uru-klær og ville at vi skulle bli igjen der. Vi er altså adoptert av presidentmammaen av Titikakasjøen – ikke verst! Vi kjøpte selvfølgelig litt håndarbeid – vi måtte jo tross alt støtte vår nye familie! Vi feiret at vi akkurat hadde blitt “presidentsøstre” med å få oss to like armbånd, og så var det tid for lunsj – på en sivbåt ute på vannet. Presidentmamma og en til rodde mens vi gumlet og nøt utsikten i morgensolen over den fantastiske innsjøen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAFlerfoldige kopper Mojsa senere så var det tid for å la bussen kjøre hele dagen til Cusco, vår base for Inkastien. Utsikten langs veien var flott, og jeg tok meg i å ønske at jeg var på tur alene og kunne stanse for å nyte og strekke beina, utforske, lukte, smake, ta på og skravle. Dessverre hadde vi bare tid til dostopp – og suvernirstopp i busslommen på veiens høyeste punkt.


Cusco er den gamle hovedstaden i inkariket, og er full av historie både kulturelt og arkitektonisk. Den opprinnelige bymuren var formet som en puma, et hellig dyr for inkaene. Byen ligger i en gryte mellom høye åser og fjell, og en av disse åsene utgjorde “hodet” på pumaen. Her hadde de sitt viktigste tempel, Saqsaywaman.


Hotellet vårt var halvveis oppe i denne åsen, i gåavstand fra både hovedtorget og tempelet. Det sies at det tok rundt 70 år, en rekke inkakonger og rundt 20 000 mann å bryte, transportere (mange km), tilpasse og sette på plass alle steinene i byggverket. Det ville er at de største hjørnesteinene veier over 350 tonn og er over 9 m høye!

IMG_0715Matsjefen skuffet ikke, så første kveld i Cusco stakk vi tre til restauranten Inkazuela for å utøve vårt etablerte slagord “para compartir” (på deling). En av hver – deles likt – ekstra dessert – komplimenter til kjøkkenet – og vips er man eierens favoritt! Min storebror var nå også blitt Grethes storebror (etter prinsippet “alt du ser er mitt” og “alt mitt er ditt”) og fått tittelen Vinsjef. På vei ut fra Inkazuela smilte vi som vanlig fra øre til øre i det vi gikk oss på et påskeopptog med en jomfru Maria-statue. Vi fulgte etter den og møtte et annet opptog med en glasskiste med en Kristus-figur, og lot oss overvelde og underholde av nivået de feirer påske på i katolske land!

Uheldigvis var det trøbbel i gjære i paradis. Grethe hadde fått i seg noe magetrøbbel på veien, og ble stadig dårligere. Neste morgen – dagen før starten på vår fire dager og 42 km lange Inkasti var hun for dårlig til å være med på byomvisningen. Resten av oss besøkte Saqsaywaman, alpakkabutikken (hvor vi en gang for alle lærte forskjellen på baby-alpakka og ‘maybe-alpakka’), sølvsmeden og enda et tempel. En til i gruppa var dårlig, så vår eminente peruanske guide Tito ringte etter lege – alt som kunne gjøres for å bedre situasjonen skulle gjøres!

2013-03-30 15.50.40

Legen ankom på sin Harley Davidson for å sjekke ståa. Sprøyter og piller ble distribuert. Han var skeptisk, men optimist – selv om det var lite tid for å la medisinene virke. Dessuten var det en reell sjanse for sykehusinnleggelse og intravenøs væsketilførsel om tilstanden fortsatt ble verre. Jeg var vantro og knust. Dette var da ikke måten ting skulle skje på!! Stemningen var LABER da storebror og jeg pakket hver vår sekk mens Grethe knapt kunne stå på beina – hun hadde INGEN tro på at det ble noen gåtur…

Tito kom for å forsikre oss om at det ikke var noe problem å fikse hotell og togbillett til Machu Picchu som plan B, men understreket at det fortsatt var mulig å starte turen – og eventuelt snu når som helst hele første dag frem til morgenen på dag to. Jeg klamret meg til dette lille strået av håp, og påkalte Pachamama og alle andre høyere makter… Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill…!

Av alle ting var dette natta da safen på hotellrommet vårt fant det for godt å gå tom for batteri, så omtrent hver halvtime begynte den å pipe som en besatt alarmklokke. Forvirret og søvndrukken tasset jeg bort og trykket på noen knapper, men ikke lenge etterpå var det på’n igjen. Vel, klokka 5 stod vi opp alle sammen, og mot alle odds var Grethe i storform sammenlignet med kvelden før – hun ville prøve å gå! Svaret på spørsmålet hennes var kjempelett – om nødvendig kom jeg til å bære henne helt fram til Machu Picchu, og blås i frokost om det betød at vi kunne få henne pakket og startklar i tide! Så på 50 minutter var hun både ferdigpakket og nydusjet. Storebror fikset frokost i ziploc-poser for oss – og jeg var kjempeglad og søkkimponert! Var det virkelig sant, kunne hun bli med oss likevel? Hva VAR det for slags mirakelmedisin hun hadde fått?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er et heldig sammentreff at hele den første dagen på 12 km består av lett terreng med få høydemeter (ca 300) – og at de fleste av dem kommer i løpet av den siste timen. Jeg anså at oddsen ville stige om jeg bar Grethes sekk, så det gjorde jeg helt frem til første camp. På den måten kunne hun spare krefter og bare konsentrere seg om å drikke nok elektrolytter og nyte utsikten. Storebror satte tempoet for oss, jeg var håndlanger for drikkeflasker, og avgårde bar det. Prikken over i-en var at været var helt strålende – sol fra blå himmel, varmt og godt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAHumøret var på topp der vi fulgte Vilcanota-elven, ruslet forbi små inkalandsbyer og festninger og beveget oss lenger inn i det fantastiske fjellområdet. Selv så minneverdig og flott landskapet var, ble opplevelsen bare forsterket av dramatikken fra det foregående døgnet. Jeg var helt sprekkeferdig av lykke, som likevel fikk dele denne turen med BEGGE mine turkamerater. Det var jaggu mange store følelser i sving da vi ankom teltleiren første kveld!

løype bærer passererServicenivået hos våre guider og bærere var forresten helt eksepsjonelt på hele turen. Teltene var alltid slått opp og klare for oss da vi ankom. Varmt vaskevann ble delt ut morgen og kveld. Vi ble servert tre retters måltider både lunsj og middag – selv bløtkake! Til og med hadde gruppa vår et eget bærbart toalett med enmannstelt rundt! For 13 fotturister sysselsatte vi tre guider og 21 bærere, en gjeng små muskelmenn på 1,60 m som LØP langs løypa med sine 20 kg sekker – med brede smil!

IMG_0811 IMG_0863 IMG_0787

Dag 2 er den fysisk mest krevende på turen, med høydeforskjell fra 3000 m opp til stiens høyeste punkt på 4200 og derfra ned igjen til neste camp på 3650. Én dag med to sekker var nok for min del, så vi delte på å bære deler av Grethes oppakning heretter. En fast baktropp hadde tatt form dagen før, så fra nå av ble IMG_0968“Team Badass” utvidet til å inkludere Sigvald. Han var også under medisinering og måtte ta det rolig. Storbonden ble heretter Tempoansvarlig, storebror fikk ansvar for drikkepauser, Grethe stod for muntre kommentarer og jeg var fotograf. Sigvald utnevnte oss til sin FAN-klubb og tilegnet seg dermed tilnavnet “Han Tykje”. (I tilfelle dialektproblemer, send tekstmelding med kode ATDÆVA? til 48234334.) Jeg benekter forresten alle spørsmål om det faktisk ble gått i g-streng helt bakerst for å øke moralen helt fremst i baktroppen. Særlig om Fru Storbonde (Ellen) spør, som gikk for langt foran oss på stien til å se selv. Innimellom sjokoladepauser og bildestopp sneik jeg inn en liten vervekampanje ovenfor Anna, som stadig lot seg blende av mine paragliderhistorier fra turen min – tipper det blir et entusiastisk dansk innslag på nybegynnerkurs et eller annet sted til sommeren!


Landskapet ble bare mer og mer spektakulært etterhvert som vi kom høyere, forbi tregrensa mot “Dead Woman’s Pass”. Igjen hadde vi flaks med været, og kunne nyte sol, blå himmel og t-skjorte temperatur. Stien varierte mellom grus og gras til utsøkte steintrinn, til skiferheller og runde elvesteiner. Jeg hadde gjort notater om en geocache like ovenfor passet, men uten gps og med bare uskarpt skjermbilde på mobilen var den umulig å finne. Etter 15 minutter måtte jeg gi opp, men i det minste fikk da lungene en real utfordring i den tynne lufta!

Nedstigningen til camp 3 var mystisk og magisk – vi var på vei inn i naturtypen “tåkeskog”, og tykk tåke var faktisk på vei inn dalføret i høy fart mens solen gikk ned over fjellene i bakgrunnen. Innen middagstid hadde det begynt å regne, hvilket fortsatte av og på det neste døgnet. Stjålne øyeblikk innimellom oppholdsværet, hvor vi så den stjernerike sørhimmelen mens vi pusset tenner – det er slike minner som limer seg fast for alltid i lykkelige hoder!

Grethe og jeg var de eneste i gruppa som snakket spansk, og vi passet på å sitte nært guidene ved enden av bordet for å drille språkkunnskapene. Hovedguiden Elias var full av latter og historier, og holdt det gående med vitser, kortkunster og trylletriks med mynt. (Så om du trenger en gorillavits på spansk, eller å si “kyss meg” på Quechua, så bare si fra…) Til gjengjeld lærte Grethe alle guidene å si “koffør?” og “dæffør!” på flytende trøndersk, og jeg tipper den neste norske gruppa kommer til å lure på hvorfor de sier “hæstkuuuk!” når det skal tas gruppebilder…!

IMG_0926Dag 3 var ikke den tyngste, men den lengste dagen – 16 km og fjellpass nummer to. Landskapet minnet litt om Ringenes Herre, men siden det var tåke og regn store deler av dagen gikk vi glipp av de store utkikkspunktene. Guidene slappet derfor av med å lese ordbok for hverandre på spansk og engelsk, og øvde på uttale sammen med oss i baktroppen. Aldri noen gang har jeg fått så mye samtale ut av en glidelåshempe…! Like før campen passerte vi enda en storslått inkaruin med et imponerende antall terasser, og vi kunne se teltene våre langt der borte. Vel fremme gjenopprettet Grethe og jeg kjapt Spa-teltet, og gav såre muskler velfortjent stell. Jeg mener – hva ellers har man vel venner for?!

IMG_1013Siste dagen på stien startet klokka 4 om morgenen. Det var tid for vår drømmedestinasjon – Machu Picchu. Alle de andre gruppene hadde samme tidsplan, så det tok oss en god halvtime å sjekke ut av teltleiren. På nytt var hellet med oss i form av en fantastisk flott dag, sola kikket over fjellene og da i kom til Intipunku – Solporten – var solstrålene halvveis nede i ruinene på vei ned mot Urubamba-elven. Foran oss var et svært dalføre med bratte, høye skråninger, og verdens mest fantastiske ruin. Jeg ble helt målløs. Endelig… og: W.O.W!!!

IMG_1034 IMG_0112Vi ble bare stående og SE en lang stund. Det var vanskelig å ta alt inn over seg. Men her var vi. Vi klarte det! Magien var til å ta og føle på! Til slutt brøt guidene inn for å ta det obligatoriske gruppebildet før vi ble ført i samlet flokk inn i verdensarvområdet for å få billetter og vente på vårt tildelte tidspunkt for omvisning. Jeg visste ikke all verden om Machu Picchu før jeg kom – men har nå i alle fall lært å uttale det rett. Pi-chu betyr penis på Quechua, mens pik-chu betyr fjell. Denne byen ble aldri funnet av spanjolene siden de to rivaliserende inkabrødrene i Cusco og Quito aldri førte dem hit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOg i motsetning til hva mange har trodd var ikke dette en ferieby for eliten, det var en slags universitetsby som utdannet inkarikets neste generasjon astronomer, arkitekter, religiøse ledere og landbrukseksperter. Her fant man i sin tid kremen av både geografi og mennesker. En god del av rekonstruksjonen i området etter Hiram Binghams nyoppdagelse i 1911 ble gjort feil, hvilket er godt synlig på mange steinmurer, men det har ingen innvirkning på den fantastiske atmosfæren her – som knapt lar seg beskrive! Vi fikk lov å gå innimellom bolighus, templer, stjernekompass hugd ut i ren granitt, landbruksterasser og vanningsanlegg. Gjennom vinduet kunne vi se direkte opp på Solporten, og lyset kommer inn her bare midtsommers. Disse menneskene hadde peiling! Tiden løp så aaaalt for fort så konklusjonen er enkel: Hit må jeg komme tilbake!!

IMG_0126På toget tilbake fra Agua Calientes hadde togkonduktørene en halvtimes fashion snow og kulturoppvisning. Jeg var utslitt etter en lang dag med store inntrykk, så jeg steinsov til de andres store fornøyelse… Vel tilbake i Cusco hadde Tito fikset og trikset slik at sølvsmeden og alpakkabutikken holdt åpen BARE for Grethe, så vi stakk ut på en real shoppingrunde for å svi av noen kroner. Ser du – jo bedre det blir – jo bedre blir det!!

Nå gjenstod bare én destinasjon på turen vår. Jeg skulle gjerne vært i Cusco noen dager til, men det var tid for å utforske Amazonas og jungelen. En times flytur øst for Cusco har du Puerto Maldonado, og en times båttur ut i jungelen derfra finner man Tambopata National Reserve og økolandsbyen Posada Amazonas. Det var varmt. Og det var fuktig. Og vi gikk rundt som en gjeng økologiske IMG_0133svettemaskiner der vi kronglet oss ut av den lange elvebåten inn i jungelen. Overalt rundt oss var lyder av vesener vi ikke visste navnet på. Vi tok en jungeltur rett etter ankomst, og klatret opp i det 30 m høye utkikkstårnet deres akkurat tidsnok til å se solnedgangen over tretoppene. Så fant myggen oss (eller rettere sagt MEG) så vi skyndet oss tilbake til middag. Man kunne også ta natteturer ut i jungelen, men jeg var klar for litt avslapning, så kvelden ble tilbragt i en hengekøye mens skravlingen satt løst og vi synkroniserte svingrytme. Vel, om jungelen var full av lyder i dagslys, så skulle du HØRT den om kvelden…!


Vi fikk også med oss en tur i medisinhagen hos den lokale medisinmannen, som fortalte oss om tilbereding og dyrking av de forskjellige plantene. Så fikk vi smake og kjøpe litt “hestekverk”. Hostesaft? Ikke akkurat, si fra om du trenger litt hår på brystet… Min favorittur var imidlertid morgenbesøket på innsjøen hvor vi fikk se gigant-oter familien på 7 ta morgenbad, små apekatter gjorde morgengymnastikk i trærne, og vi fisket piraja (!!) – vel verdt å stå opp nærmest før vi hadde lagt oss!

IMG_1227 IMG_1244 IMG_1266

IMG_1360Snipp snapp snute, og dermed var eventyret ute. Grethe og jeg overtalte Anna til å ta hele gruppa med på middag på Huacaen i Lima siste kvelden, og så gjenstod bare en kjapp byomvisning før Grethe og de andre satte seg på flyet hjem til Norge. Vel… jeg kan ikke fordra avskjed. Jeg er fryktelig dårlig til å si farvel, og liker IKKE når noen forlater meg – spesielt ikke etter tre magiske uker sammen… Jeg var IKKE klar til å gi slipp!!


Men, bror og jeg hadde et annet fly vi skulle ta – til La Paz, Bolivia.

Vårt eventyr hadde enda et kapittel. Og DÆRSKEN så mye flott de hadde på lur for oss…!

Peru (part 2 of 2)

And so my brother Per Helge arrived to Lima with the rest of the group of Norwegians. Whereas they were jet lagged and tired and wanted to sleep, Grethe and I had spent the day relaxing by having massages and pina coladas before noon. The group was a mix of 1, 2 or 3 people traveling together, aged 27 to 60. After a quick brief and evening meal with our Danish tour leader Anna it was time to pack up and get ready for an early morning bus ride to Ica.

What do you MEAN we have a lot of stuff...?

What do you MEAN we have a lot of stuff…?

Packing up was an interesting display of how 3 different backpacks get ready to travel. Grethe was flash packing; her bags were just about as heavy as she could carry and full of all kinds of travel gadgets. Let me tell you, this chick can inhabit a hotel room faster and more thoroughly than anyone I have ever met! I on the other hand am a backpacker, carrying only the bare essentials of what I need, making it possible to also bring my paraglider. By now I can actually tell you where every single thing in my backpack is located and how to reach it. And my brother? Well he brought me warm clothes from Norway, so his bag actually got rid of weight!


Ica  is a small desert coast town 300 km (200 miles) south of Lima. The 5 hour bus ride offered a view of desert sand dunes, natural oases and agricultural fields. Tiny shacks scattered the landscapes crossing the river valley. In accordance with Peruvian law – if you have occupied a plot of land long enough – you end up owning it! The green fields are pretty against the beige desert sands, but the melt water fed aquifer is being used faster than the mountains can replenish it. Peru as a developing country faces many such challenges and problems. It has almost every climate zone on the planet and great biodiversity, and is a fairly rich country in terms of natural resources. It still ranks just 77 out of 187 on UN’s Human Development Index. Its population of around 30 million people is multiethnic and diverse (Amerindians, Europeans, Africans and Asians), and although their economy is the fastest growing in the world (and 39th largest), the poverty level only dropped below 30 % as late as last year.

 Although it took some effort adapting to being in a group, our travel flow continued at Las Dunas Hotel: pools, piña coladas and more spa treatments! (In fact, we were so well massaged that we were 15 minutes late for dinner.) The next day was Adventure Day – flying a small Cessna out across the desert, getting a closer look of the mysterious Nazca lines. Hundreds of designs and figures made not by carving or digging, but by removing the thin top layer of red rocks and pebbles, uncovering the light desert sand beneath. Created by the Nazca culture around 1500 years ago, these figures depict monkeys, spiders, birds, whales, humans, trees, triangles and other strange shapes.

No one really knows what these things were for, but theories range from religious rituals to astronomical calendars to aliens… My personal favorite was the “astronaut”. NASA time traveler phone home?! Banking the Cessna to such a steep angle was a fun ride if you ask me, but motion sickness is a common feature on these flights. By the end of the half hour there’d been so many quick turns and figures that my mind got quite saturated. It is quite amazing though, thinking what these people accomplished so long ago. How? I mean, many of these figures can only be seen in their entirety from the air!

Winding down from the Cessna ride meant dune buggying for most of the group, whereas Grethe, big brother and I wanted to check out the oasis Huacachina instead. Grethe tried getting me to go horseriding with her in the desert first, but with my limited skills I opted out. Her goal was to gallop, which she did, for a whole hour. (I would have died trying!) I brought my paraglider to 2013-03-25 17.32.57Huacachina, hoping against hope that I might find a place free of turbulence, gusts or unpredictable winds to at least kite. It had been 3 months since my last flight, and I was antsy to say the least. But alas, no. With all the dunes and changing landscapes, winds out here follow the terrain and create impossible conditions for soft canopy gear. I got my wing out and spent the next 15 minutes fighting gusts from all over the place, and finally had to resolve to STUFFING it back in the bag. Argh!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERANext up was the Ballestas Islands just off the coast near Pisco – this is marketed as Peru’s cheap version of the Galapagos islands. A two hour comfortable boat ride took us into large bird and sea lion colonies where we got to take pictures and hear the grunts and shouts up close. Kodak moments: the three penguins climbing the cliff together and the sea lion mom with Screen Shot 2013-05-05 at 3.39.17 AMpup diving and talking just 10 m away. Guano has been mined off these islands for hundreds of years, but now the area is protected and this activity is regulated to once every few years. Before the invention of artificial fertilizers the price of guano was higher than that of gold, and this was once a big part of Peru’s economy. Well, let me tell you, guano (and sea lions) smell really bad, so I am happy not to have to mine guano for a living!!

We then flew from Lima to Juliaca near Puno, a city of 100 000 people on the shore of Lake Titicaca. This was the beginning of our acclimatization towards the Inca Trail, since Puno has an elevation of 3830 m (12,556 feet)! We were ordered to drink a lot, walk real slow, and generally take it easy. No problem – the air was so thin compared to Lima that we felt light headed just stepping off the plane. Being greeted by a local band of guitar and pan flute wielding Andeans made it a very cosy transition though, and several of us bought their cd next to the baggage belt.

2013-03-27 12.27.52

Altitude sickness can start affecting people above 2400 m (8,000 feet). It’s caused by a reduced amount of oxygen per volume of air you breathe. You lose more water vapor from the lungs through exhaling, and so dehydration contributes to the symptoms (headaches, nausea, dizziness, etc). Alcohol is a big no no at altitude because it enhances dehydration, Mojsaso we were off beer, wine and pisco sours for a while! Fine with me, as just walking up the stairs to our third floor bedroom proved quite strenuous! The hotel provided unlimited coca tea, a common remedy in the Andes. It has a pleasant herbal taste, and before you ask: No – it is nothing like having cocaine! For future reference though – when in Puno, go to the restaurant called Mojsa at Plaza de Armas (the main square). They serve a warm lime based coca leaf drink with crushed coca leaf that tastes like heaven!

A short bike taxi race and a boat ride from the port in Puno you’ll find the famous floating islands of Uros. A few hundred people uphold the old tradition of building floating islands from the lake’s naturally growing totora reeds, and try to make a living from tourism. (Remember Thor Heyerdahl and the Ra II boat? The boat builders and materials came from here!) People here face a great challenge with the modern generations increasingly leaving in favor of brick houses, TV, internet and cars. The remaining people thus spend their time making things that they know tourists will buy, and so their life styles are less authentic compared to their original culture. Tourism and its effect is therefore a controversial topic even for the locals, but they take the bad with the good – and welcome travelers into their homes on organized visits.


We visited the main island, where the current island president and 6 family groups live. They told us how the islands are built, how ethnic conflict originally resulted in this life style, showed us their handicrafts – and then we got to visit their homes. Grethe and I were invited into one lady’s house and as soon as she heard we spoke Spanish, she lit up and had us dress up in her clothes as proper Uru people! It turned out she was the president’s mother, and was so happy to see us dress up that she said she wanted to keep us. So, we are now the adopted children of the president’s mother – president sisters!! We then bought some of their craft of course, as you do to support your family. Lunch was enjoyed on a reed boat rowed by Mama President and one more native. Talk about fairy tale, with the beautiful views of the lake in the gorgeous morning sunshine…

OLYMPUS DIGITAL CAMERASeveral cups of Mojsa later it was time to get back on the bus and drive across the mountains to Cusco, our base for the Inca Trail. The views from the bus were strikingly beautiful and I kept wishing I’d had more time to explore, stop, breathe, smell, taste, talk and touch. IMG_0636But, alas, our only stops were to pee or to buy handicraft at the bus stop at the highest point of the mountain pass! Cusco is the former capital city of the Inca empire, and has a rich history both culturally and architecturally. The original city wall was in the shape of a puma, a sacred animal to the Incas. The city itself is at the bottom of a valley with hills and mountains surrounding it. One hill was within the “head” of the city wall puma, and this is the site of their most important temple, Saqsaywaman.


Our hotel was halfway up the slope of this hill, within walking distance of both the city center and the temple ruins. It is said that the building of this area took around 70 years and lasted through the reign of several Inca kings, demanding the work of around 20.000 people to break, transport (several km), carve and set all the stones. And get this – he biggest corner stones of the foundations weigh over 350 tons and measure up to 9 m in height!


The Chief of Food did not disappoint, on our night of arrival in Cusco the three of us went straight for the nearby restaurant Incazuela. “Para compartir” had long ago become our slogan, so of course we shared everything we ordered here as well – and endeared ourselves with the owner from the get go! By now my big brother had become Grethe’s big brother, and his title was not surprisingly Chief of Wine! As we left Incazuela with our usual wide grins we stumbled upon an Easter parade, and ended up following the Virgin Mary statue and marching band to the main square, where another parade carrying a glass casket with a Christ statue met up with ours. It was an incredible display of catholic tradition unlike anything we’d seen before! I’m telling you – these people know how to celebrate Easter!

Unfortunately at this point trouble was brewing in paradise. Grethe had picked up a stomach bug somewhere along the way, and kept getting worse. By the next morning – the day before our 4 day / 42 km (26 mile) Inca Trail – she was too sick to join the city tour. The rest of us visited Saqsaywaman, the alpacca knit shop (where we finally learned the difference between ‘baby’ and ‘maybe’ alpacca sweaters), the silver smith and another temple. One other member of the group also had stomach problems, so our capable Peruvian tour guide Tito called in the local doctor to make sure everything that could be done would be.


The doctor arrived on his Harley Davidson to check on our patients. Shots and pills were administered. He was skeptical yet optimistic, even though there wasn’t much time to let the medicine take effect. And, if things got worse there was a real threat of having to go to hospital to rehydrate by IV. I was crushed and in denial. This wasn’t the way things were supposed to happen!! Moral was LOW as my brother and I packed our bags for the trail while Grethe wasn’t even in shape to get out of bed – she had NO confidence in being able to go on the trail. Tito came by to assure us there was no problem setting up hotels and a train ticket to Machu Picchu if it came to that – but there was still a chance to start the hike and turn around at any point until the second morning if she woke up feeling better. I desperately grabbed a hold of that straw and called upon Pachamama and any other higher power as we went to sleep. Please, please, please, please, please…

Of all things, this was the night when the safe in our hotel room decided to be out of battery, so every half hour or so during the night it would start beeping like a deranged alarm clock. Confused and sleepy I would trudge over and hit a few buttons to shut it up, then a short while later it would start all over again. Well, we all got up at 5 the next morning and incredibly Grethe was feeling like a million dollars (relatively speaking) – she wanted to try the trail! In answer to her question – I would happily carry her all the way to Machu Picchu if needed, and screw breakfast if that meant getting her packed and get ready in time! And so, 50 minutes later her trail bags were packed, big bro had prepared breakfast in ziplock bags to go – and all that with time to spare for a quick shower!! I was blown away. Impressed, awestruck and happy beyond words. Was this for real? Would she really be coming with us? She could hardly stand up just 12 hours ago… What was IN that shot?!


It’s a lucky fact that the entire first day on the trail only demands 12 km (7.5 miles) of light walking with very little elevation difference (300 m / 980 feet), most of which occurs during the last hour. I figured the odds would go up if I carried Grethe’s backpack, which I did all day. This way she could conserve her energy and focus on getting enough electrolytes and rest. Big brother set the pace for us, I provided the drinking bottles, and off we went. To top things off the weather was spectacular – blue skies, sunny and warm. Spirits were high as we followed the Vilcanota River, passed by small inca village and hillfort ruins and made our way into the spectacular mountains.


As stunningly beautiful as the scenery was in and of itself – the experience was even more intense considering the close call of the night before. I was beside myself with joy because I got to share everything with BOTH of “my people”, so needless to say – emotions flew high as we got to our first campsite!

løype bærer passererThe service and facilities provided by our guides and porters on this trip were absolutely impeccable and beyond our wildest expectations. Tents were always raised and ready as we arrived. Hot water bowls were handed out so we could freshen up every night and every morning. They served three coarse meals for both lunch and dinner – even cake with icing! There was even a portable toilet with its own little zip-up tent just for our group. Our 21 man strong team of 1,60 m / 5”5′ porters literally RAN the trail with their 20 kg / 45 lb packs… and then they’d greet US with applause when we arrived!!

IMG_0811 IMG_0863


Day 2 is supposed to be the most physically strenuous on the trail, climbing from 3000 m (9.850 feet) across the highest mountain pass at 4200 m (13.780 feet) before reaching the second camp at 3650 m (11.200 feet). One day with two bags was enough, so from here our group shared the load of carrying items from Grethe’s bag. A trusty back troupe had started forming the day before, so from now on IMG_0968Team Badass joined forces with Sigvald. Like Grethe he was also on medication and had to take it easy along the trail. From now on he set the pace, my brother was in charge of drinking breaks, Grethe provided the comedy and I became the photographer. Sigvald earned the title Chief, and we became his posse and fan club! (I will deny any talk of only wearing g-strings at the back to boost moral in front. Specially if his wife Ellen asks, who by the way also hiked the trail, just further ahead.) In between snack breaks I spent my time convincing Anna she needs to get a paragliding license, which in all honesty probably required less convincing than expected – her eyes sparkled as I recapped earlier parts of my trip!

IMG_0893 OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAThe scenery just kept getting more and more spectacular as we inched our way higher, past the tree line and towards the “Dead Woman’s Pass”. Again we were blessed with a sunny blue sky and comfy temperatures. The trail varied from gravel and grass to intricate stonework steps to rock slabs and round river cobblestone. I had notes for a geocache at the pass, but even though I spent a good 15 minutes looking for it further up in the mountain side I was unable to locate it. With a gps I would have easily found it, but I only had my phone and a screen shot of its map location, so I was unsuccessful. Well, at least I gave my lungs a good workout as I rushed up another 100 m (330 feet) from the pass…

Going down towards camp 3 was mystical and magical – we were headed into the cloud forest climate zone, and the fog was approaching thick and fast as the sun went down towards the horizon. By dinner time it had started raining, which it did on and off for the next 20 hours. Those stolen moments are what make it amazing to be brushing your teeth outdoors with views of the exotically starry southern sky! Grethe and I were the only ones in the group who could speak some Spanish, so we made sure to sit close to the guides during dinner. Elias, the main guide was an absolute comedy show, always joking and laughing, or even doing card tricks and disappearing acts with coins. (So yes, I can now tell a joke about a gorilla in Spanish, I know how to say “kiss me” in the Peruvian language Quechua, and more…) In return, Grethe taught all the guides to say “why” (koffør) and “because” (dæffør) in proper Norwegian dialect. Surely just as useful!

IMG_0926Day 3 would be not the hardest, but the longest, covering 16 km (10 miles) and a second, much lower pass. Scenery changed into more Lord of the Rings like forests and mountains, and since it was cloudy and rainy most of the time we missed out on the grand views along the trail. It did however provide a sense of anticipation that was unique to that day and that climate zone. The guides chilled out by reading to each other form their Spanish – English dictionary at the back. One guess as to whether they love their jobs?! Shortly before the camp site we walked through another Inca ruin with an impressive number of agricultural terraces, and we could see our tents long before we got to them. After a long day Grethe and I proceeded to reinstate our tent as the spa tent, administering muscle soothing treatment to sore legs. Well, honestly, what are friends for?!


Our last day of hiking started at 4 in the morning. It was time to reach the destination of our dreams… Machu Picchu! All the other groups on the mountain probably thought the same, so we spent a good half hour in a line to check out of the camp site. Anew we were greeted by another day of sunshine, and reached the steep flight of steps up to Intipunku (the Sun Gate) around 8 to get our first glimpse of something nothing short of wonderful – the entire valley surrounding and including the famous old Inka city! Light had just crawled over the ridge in front of the city, and was moving down toward the Urubamba river far below. I was speechless. This was finally the view I had been waiting so long to see. W.O.W…!!

IMG_1034IMG_0112We took a minute to just LOOK and try to take it all in. We made it. There it was. Here we were. The magic was palpable! Then the guides snapped us out of it, took the mandatory group photos and herded us in one tight bundle into the site to get our tickets, passports stamped, and wait for our designated time to start the walking tour. Well, I didn’t know much about Machu Picchu before (careful with the pronounciation, by the way – “pichu” means penis in Quechua, while “pik-chu” means mountain). This morning I learned that this place was never found by the Spanish because the rivaling Inca brothers in Cusco and Quito never led them along the necessary paths.


Unlike popular belief, this was not a retreat for the rich and famous, it was a university town that educated the next generations of astronomers, architects, agriculture experts and religious scholars. They had the best of the best here both in terms of geography, climate and people. And, quite a bit of the restoration that was done by the early explorers after Hiram Bingham “rediscovered” it in 1911 was done incorrectly. Still, the quiet power held by the incredible presence that is Machu Picchu was absolutely beyond description. We got to see and walk among the temples, the priests quarters, the residential terraces, looked through the astronomers windows towards the summer solstice peak near the Sun Gate, passed the aqueduct systems that brought water to the city… The time available to explore was waaay too short and my mind was working overtime to absorb everything. Simply put: I have to come back!!

IMG_0126On the train back from Agua Calientes the train staff put on a fashion show / culture demonstration in the isles. I was pooped from a long day of mighty impressions, so I slept like a log the whole way. I have been told it was quite entertaining though… When we got back to Cusco, it turned out that Tito had arranged for the silversmith AND the textile store to stay open just for Grethe, so I got to take her shopping for souvenirs and clothes as well. See – the better it gets, the better it gets!! Cheers!!

IMG_1212 IMG_0131

IMG_0132We now only had one more destination left on our tour. Even though I’d rather have stayed behind to see more of Cusco, it was time to go check out the Amazon. An hour’s flight east of Cusco is Puerto Maldonado in the jungle, and an hour up the river is the Tambopata National Reserve  and our next accomodation – the eco lodge Posada Amazonas. It was hot. It was humid.IMG_0133 We were all effectively human sprinklers of sweat as we snaked our way off the long river boat along the path to the lodge. All around us were sounds of creatures we didn’t know the names of. We went on a jungle walk and climbed the 30 m (100 foot) lookout tower just in time to see the sunset above the canopies. Then the mosquitos found us (or rather just me!) and we hurried back for dinner. The lodge also offered night walks, but I wanted to rest, so the evening was spent in a hammock talking the hours away while trying to synchronize swing speeds. Now, if you think the jungle is full of sound during the day – you should hear it during the night!!


We also had a tour of the local medicinal garden and had the medicine man himself tell us about the different plants, the recipes for some of the remedies, and got to taste and buy some of his brew. Cough sirup? If you ever need anything that will give you hair on the chest, I know where to refer you… My favorite tour though, was the morning lake trip. Getting to see the family of 7 wild giant otters do their morning fishing, checking out the local mini monkeys and going fishing for piranhas (!!) made it all well worth getting up almost earlier than we went to sleep!! And boy, do I have a new found respect and relief for not having piranhas in my own coastal waters… (snap!)

IMG_1227 IMG_1244 IMG_1266

IMG_1360And so as always – all good things must come to an end. The tour was over. Grethe and I talked Anna into letting us take the whole group to dinner at Huaca Pucllana in Lima on our last night together, and then there was just a quick city tour of downtown Lima left before Grethe and the rest of the group got on their plane back home to Norway. Well. I hate goodbyes. I suck at them, I don’t like it when people leave, and after the past three magical weeks I was NOT ready to let go yet…


But, my brother and I had another plane to catch – to La Paz, Bolivia.

Our fun was not over yet – we had another organized tour in store, and WOAH did they have some amazing scenery waiting for us…

Peru (del 1 av 2)

“DU KOM!!!”

Grethe, min gode venn og forhenværende Avinor-kollega stod foran meg i resepsjonen. Sist jeg så henne var mer enn 6 måneder tidligere på sofaen hennes i Trondheim. Da snakket vi om at vi begge hadde Machu Picchu høyt på ønskelistene våre, og jeg gjorde det jeg kunne for å lokke henne med. Vi hadde vært kollegaer i 2,5 år og hatt mye gøy sammen i en profesjonell setting. Og nå var hun her – med tre uker til overs for å utforske Peru sammen med meg! Jeg var helt OVERSTADIG begeistret for å se henne! Hun KOM!!

Det er noe spesielt ved å være borte fra familie og venner og kjente steder over lang tid. Eventyreren i meg elsker å lære å kjenne nye matretter, vaner, folk og steder. Det å leve en helt annerledes livsstil er en fantastisk lærerik opplevelse. Men, det er også noe helt magisk ved å få dele slike opplevelser med nære og kjære! Husk at jeg sa opp jobben og gav slipp på det livet jeg hadde for å reise vekk. Verdien av å likevel ha venner som uansett vil holde kontakten – for ikke å snakke om komme og dele litt av turen min – kan ikke overdrives! Følelsen av tilhørighet er ganske enkelt ubetalelig! Forresten var jeg LANGT mer enn bare begeistret for å se Grethe igjen – for denne damen er bare en STJERNE! :-)

2013-03-17 14.04.03De første dagene holdt vi oss i Lima for at Grethe kunne få riste av seg litt jet lag. Jeg tilbød meg elskverdig å holde henne oppe til over midnatt den første kvelden. Hun takket høflig nei, og vekket meg elskverdig klokken 7:30 neste morgen for å spise frokost nummer to (den første var rundt seks?!). Til vår store fornøyelse oppdaget vi allerede første dag at sammen er vi dynamitt som reisefølge! Det krevde overhodet ingen forhandlinger å bli enige om at vi definitivt måtte dra til Trujillo i nord for å se pre-Inka ruiner, og svippe innom Huaraz halvveis oppe i Andesfjellene på vei tilbake for å få trimmet hesterygg og fjellsko. Husker du hva jeg sa om FLYT da jeg var på Jamaica? Vel, Grethe og jeg kom umiddelbart inn i den i det alt fra hotell, fly, buss og turoperatører bare ordnet seg helt nydelig for oss! Vi hadde en uke på egen hånd før storebror skulle komme og den store organiserte Peru-turen ville begynne – og ting så da allerede helt legendarisk ut!

2013-03-18 16.32.45

Huaca = Skatteetaten + Statskirken!

Vi hadde et skuffende restaurantbesøk, forresten, og bestemte oss tvert for å ikke kaste bort verken tid eller penger på å spise dårlig. Peru og Lima er kjent for å være Sør-Amerikas kulinariske sentrum, og vi ville smake det beste de hadde å tilby! Ved hjelp av nettverktøyet Trip Advisor utnevnte Grethe seg selv til matsjef, og jeg tok den naturlige rollen som navigasjonssjef. Med ett var nivået mildt sagt skrudd til himmels! Vi falt pladask for “Huaca Pucllana” – de 1500 år gamle ruinene fra pre-Inka kulturen i Lima. Millioner på millioner av håndlagde leiresteiner, sirlig stablet for å bygge et 20 m høyt tempelområde og et svært administrasjonsområde. Tusenvis av mennesker levde her, og leirsteinsproduksjon og bygging var måten de betalte skatt på. Genialt! Når jeg kommer hjem er det måten jeg skal betale min skatt på – håndlagde mursteiner! Skatteetaten Nord er første kontor ut – og SOM jeg gleder meg!!

lima huaca

2013-03-18 14.02.15

Ører. De stopper smil fra å dele hodet fra resten av kroppen!

På guidet tur får man spasere rundt og se (noen ganger ta på – eller sleike på om man vil…) byggverket, hvordan de hadde peiling nok til å stable jordskjelvsikkert, hvordan de begravde mumiene sine, og utførte seremonier. Så var det mat på den fantastiske restauranten. De dresskledte kelnerne skjemte oss bort og dullet med oss, vi fikk kombinere og flikke litt på rettene og dele smaksopplevelsene. Vi smilte fra øre til øre mens vi skravlet i vei med sommelieren (vinkelneren) på spansk. De digget oss. Vi digget dem! Vår første munnfull av babygeit var fantastisk. Vi var i HIMMELEN! (“Elin, æ har itj plass te så my’ nyt!”) Vi måtte rett og slett tilbake. Fire ganger – for å prøve marsvin, paiche (monsterfisk fra Amazonas), flerfoldige piña coladas, Malbec rødvin…

Malabar 2 Malabar 1

Aller best – showet hadde bare nettopp begynt! Neste stopp på vårt kulinariske program var Malabar – en restaurant som serverer 10-retters måltid med ingredienser fra hele Peru (spesielt Amazonas). Det gikk raskt over i en komplett “da Harry møtte Sally” opplevelse – med ingredienser vi verken hadde sett eller hørt om før… Gigantelvesnegl. Vill agurk. Mat som var fullpakket av smak, presentert så delikat at både vannet steg i både øyne og munn! Og så vinen… Herlighet, for en vin…!

Adam prøver å gjenopplive Eva. Elin har nettopp ringt 113.

Adam prøver å gjenopplive Eva. Elin har nettopp ringt 113.

Miraflores er en av de rikeste bydelene i Lima, kjent for sine kystklipper, handlemuligheter, hager og blomstrende parker – og turister. På bannere, søppelbokser og avisstativer overalt står det “Miraflores en tu corazon” – Miraflores i ditt hjerte. Og de lever opp til det, tilsynelatende er det alltid en gjeng parketat-ninjaer parat – overalt, for å klippe, feie eller vaske. Kontrasten til levestandarden og fokuset på estetikk i resten av Lima og Peru er slående. paraglidingMen, det gjør noe med deg å være i slike omgivelser, og vi hadde definitivt kjærlighet i hjertet! Særlig i “kjærlighetsparken” nede ved klippene, like ved take-offen til de lokale paragliderpilotene… Det var for lite vind for meg med min lille vinge, men DU VERDEN som jeg lengtet i hjertet hver gang vi ruslet forbi!

Taca AirlinesFølelsen av “i mitt hjerte” ble med oss til Trujillo. Til og med stakkaren på raden foran oss på flyet som ikke fikk til å sette på seg øretelefonene var i våre hjerter. (Helt sant, Nissen, vi lo MED ham – ikke AV ham… Kors på halsen!) På vei fra hotellet til torget hadde jeg en liten navigasjonsglipp som tok oss den LANGE veien rundt det The wall Badasssvære universitetsområdet. Men flyten hadde en overraskelse til oss: Latin-Amerikas lengste kunstverk! En 2,5 m høy mur med 1×1 cm mosaikk som strakk seg mer enn 1,5 km rundt nabolaget. Avbildet var Perus natur- og kulturhistorie i alle mulige farger – haka datt helt ned på fortauet jo lengre vi gikk og bare SÅ… Og etter 13 år er de fortsatt ikke ferdige!

2013-03-20 13.10.16

Pay it Forward

Gi litt videre!

Trujillo var ganske enkelt i våre hjerter allerede før vi kom til torget. Denne byen kaller seg Perus kulturelle hovedstad, og er kjent for sine festivaler, kunst- og kulturarrangementer. Gamlebyen har mange eksempler på spansk koloni-arkitektur. Og så klart – overalt det går turister er det også suvernirboder med all verdens småtteri i sterke farger! Våre penger fant i stedet veien til koppene hos de mange gatemusikantene, tiggerne og artistene, og de kreative avleveringsmetodene påkalte mange entusiastiske smil! Så fortsatte vi vår spektakulære kulinariske reise på sjømatrestauranten Puro Mar. Scampi og fisk og muslinger og tilbehør fra himmelen… igjen var vi opp til ørene i nytelse! Småbrisne fra den knallgode lokale hvitvinen fant vi det lurest å begrense katedralbesøket til et minimum… (høylydt fnising er tross alt bedre utenfor enn inne i en kirke hvor det pågår gudstjeneste!)

moche huaca viewHøydepunktet av besøket var ikke overraskende Huaca de la Luna y el Sol (Måne- og soltemplene). Bygd av Moche-kulturen (100-800 e.Kr.) og delvis ødelagt av spanske konkvistadorer på 1500-tallet, og full av historie om en utrolig sivilisasjon. De arkeologiske utgravingene skjer i privat regi uten myndighetsstøtte, og guidene er frivillige fra et stort korps av lokale studenter og forskere. Slik møtte vi Wilmer, en av de få engelskspråklige guidene. Han skravlet likevel blidt på spansk med oss to innimellom guidingen, og vi lo så vi grein av hans karikaturer av andre lands spanske aksenter! (Un shshshsh-erve-shsh-a, por favor?!)

2013-03-20 14.14.35 2013-03-20 12.19.40

Utrolig nok foregår det ingen restaurering eller reparasjon her, alt blir kun bevart slik det blir funnet – originalt. Og det de finner er rett og slett WOW! Pre-inka templer bygd i flere etapper med håndlagde adobe-steiner, de eldste til nå er 2000 år gamle. Intrikate mønstre og farger på veggene, og hver etappe bygde på den forrige uten å ødelegge slik at man nå kan grave frem hvert enkelt nivå og la seg imponere. Arbeidet startet her på 80-tallet og er langt fra ferdig. Spanjolene kom hit på jakt etter gull og ødela deler av veggene, men det meste står fortsatt. WilmerDet er et stort museum ved siden av, fullt av keramikk og gjenstander. Religionen deres var bygd opp rundt Moder Jord (Pachamama), hvilket igjen gikk rett til hjertet på Grethe og meg. Vi brukte ALLE pengene våre på å hamstre sølvsmykker med pachamama-design på, så etter at vi også kjøpte en keramikk-krigerand og et hamsterskinn (som vi døpte Wilmer) på vei ut, hadde vi 30 kr igjen til taxi. Så da tok vi like godt “kollektivo” i stedet – en ombygd Toyota Hiace med plass til 20 Andes-indianere for 3 kr per hode! Hadde vi tatt med mer penger hadde vi nok brukt opp dem også – og hadde vi hatt plass til mer nyt, så hadde vi husket å se Huaca del Sol også når vi først var der!


Huaraz på en god dag

Huaraz viste seg å være minst like fortryllende, men nå var det tid for store landskap i stedet for store kulturskatter. Dette området ble hardt rammet av jordskjelv i 1970, og ser ut som at de nettopp har bygd byen opp igjen. Dette er Peru’s sentrum for vintersport, klatring, fotturer og slike eventyr. Klokka var 5 og det var fortsatt mørkt da vi ankom 3000 m direkte fra havnivå med nattbuss. Tunge skyer hang over landskapet da vi spiste frokost i øverste etasje av byens høyeste bygg, men vi lot oss ikke bremse – vi var i FLYTEN og hadde planer om hesteridning! Turoperatøren koblet oss med en israelsk mor og sønn helt uten rideerfaring (omtrent som meg, om man ikke teller forsøket på å overleve den 28 år gamle pensjonerte polo-morderhesten “Sam” i Australia 10 år tidligere). Vår lokale guide Maria svingte seg opp på sin hest (som bare hadde lette tau og pledd som utstyr) mens vi kravlet opp på våre stille, snille hester (puh). Så bar det opp, opp, opp i Cordillera Negra, omgitt av jordbruk, hus bygd av torv og bratte landsbyer. Ingen falt av hesten, ingen ble borte i gallopp og ingen ble “parkert” i et tre av sin firbente bærer.

2013-03-21 11.06.42 2013-03-21 13.06.53 horse whispering elin

Hestehvisking avslørt: de bruker fjernkontroll!

Siden 3000+ meters høyde krever akklimatisering kom fotturen vår i nabofjellkjeden Cordillera Blanca på dag to. Igjen hang tunge skyer over fjellene rundt byen. Værvarselet var ganske katastrofalt (pøsregn) men vi la i vei like etter soloppgang (et sted der over skyene). To timers kjøretur senere kom vi til Huascarán nasjonalpark, en av UNESCOs verdensarvsteder for sin natur. Guiden vår var mildt sagt skeptisk og lei seg på våre vegne, det hadde styrtregnet deler av veien opp, så vi tok regnklærne på. Men, i det vi begynte å gå lysnet det og skyene begynte å lette.

huaraz hikeHeisann, her var det pent gitt! Vi fikk beskjed om å ikke bruke mer enn 3 timer opp og 2 timer ned fra innsjøen “Lago 69” på ca 4500 moh. Vel vitende om hvordan høydesyke kan komme snikende, satte jeg bremsene på og labbet i et nesten umulig sakte tempo. Grethe var ikke akkurat imponert, men en time senere begynte vi begge å dra på beina i oppoverbakkene som aldri tok slutt. Pusten gikk som bare det, og Elixia hadde vært stolt av en slik gjennomsnittspuls! Landskapet ble bare lekrere og lekrere, og de frittgående kyrne så uforskammet rene, pene og fornøyde ut der de danderte utsikten. Jaggu løftet til slutt skydekket så pass at vi kunne se Huascarán – Perus høyeste fjell (6768 m)! Det var nesten som at alle omgivelsene våre ønsket oss velkommen – samtidig som vi fikk smake hva det vil si å komme i høyden!

huaraz hike hurraGrethe lærte meg noe helt i starten av turen som bare ble en stadig mer selvbekreftende sannhet om hele reisen vår: Jo bedre det blir – jo bedre blir det! (Om du ikke allerede har hørt om Abraham Hicks er øyeblikket kommet for å google.) Og jadda – gjett om det ble bedre. På dette tidspunktet av bloggen min er jeg fortsatt bare en knapp uke ut i vårt tre uker lange eventyr i Peru – og jeg har allerede flesket til med de heftigste adjektivene jeg har…

Skjønner du?

2013-03-22 13.24.54Vel, vi trasket videre, og sakte men sikkert kom vi oss gjennom og forbi et og annet dryss av yr, en sleik av hagl og befant oss på det siste platået før innsjøen, på 4400 m. Men, tiden hadde løpt fra oss! Vi hadde rett og slett ikke TID til å kravle oss helt opp til den bildevakre innsjøen rett ovenfor kammen der oppe, og det var helt uaktuelt å skulle kjøre hjem langs sølete humpeveier i MØRKET! Så – da fikk vi pent spise lunsjen vår og fôre de lokale kuene det vi hadde til overs av hvitt brød. Ja – KUER ja – for de går nemlig også den samme stien, helt av seg selv, opp til toppen av verden uten en eneste gjeter eller overtalelse. Altså – dette må da være verdens sprekeste, mest fornøyde kyr?! Veien ned igjen til “tykk” luft var en lek, og vi satte oss storfornøyde i bilen igjen og snorksov oss tilbake til byen. I hvert fall jeg, for en snikende hodepine hadde satt seg mellom tinningene. Men OI OI OI så verdt det – for en dag!!

2013-03-22 12.45.33

Han storebror kom!!

Han storebror kom!!

Så da gjenstod bare en nattbuss til Lima da, før neste store kapittel på reisen. Det hadde (bokstavelig!) vært en drøm for meg å komme til Peru, mest for å se de legendariske ruinene i Machu Piccchu. Jeg visste at dette kom til å bli høydepunktet på hele turen min. Og så var jeg heldig nok til å få dele det med en god venn og med storebror. Jeg var helt elektrisk! Nå har ikke jeg vært med på organiserte gruppereiser på mange mange år. Det å reise uavhengig på egen hånd er min greie, slik er det mye lettere å bli kjent med nye mennesker og steder, og å ha tid til å utforske og gjøre uforutsette ting på veien. Grethe og storebror hadde imidlertid begrenset tid, så vi hadde meldt oss på tur med Jarle Trå i Norge. Vi skulle straks begi oss ut på en virvelvind av en intro-runde i Peru med vår gruppe på 13!

Pina Colada LimaÅlreit. Jeg har redigert og skrevet om denne bloggen nå i snart tre uker. Det første utkastet var så langt at jeg nesten slapp opp for bokstaver på Mac’en! Derfor innser jeg at neste del er nødt til å begrenses til bare det beste av høydepunktene på turen – og det ble MANGE!! Så her kommer de – reiseplanen vår inneholdt følgende destinasjoner:

1. Ica og ørken-oaser
2. Nazca lines
3. Ballestas Islands, Perus “Galapagos-øyer”
4. Puno og Titicaca-sjøen
5. Cusco
6. Inka Trail (4 dagers marsj til Machu Picchu)
7. Puerto Maldonado / Tambopata i Amazonas-jungelen


Peru (part 1 of 2)


My friend Grethe from Norway was standing in front of me in the hotel lobby. The last time I saw her was 6 months earlier – on her couch in Trondheim talking about how Machu Picchu was way up on both our bucket lists. We had been colleagues for 2,5 years and shared a lot of fun in a professional setting. Now she was here, devoting three weeks of her vacation to come explore Peru with me – I was utterly STOKED to see her! She CAME!!

It’s a strange thing being away from the familiar people and places of home for a long time. The adventurer in me loves adapting to new foods, languages, customs and places. Living a different life style is a great growing experience. But, there’s also something about sharing this with someone near and dear that is nothing short of magical! Remember, I quit my job and let go of the life I had to travel. The value of having people in my life who still want to connect and spend time with me on my trip cannot be overstated. The sense of belonging is quite priceless! Moreover, saying I was STOKED to see Grethe again is quite the understatement, because on top of everything else – this girl absolutely ROCKS! :-)

2013-03-17 14.04.03

The first few nights we stayed in Lima to let Grethe shake off the jet lag. I kindly offered to keep her up until midnight the first night. She kindly declined and kindly woke me up at 7:30 the next morning to have second breakfast (her first one was around six, I think). To our joy and amazement we discovered by day one that we make dynamite travel buddies! No negotiating skills were needed to decide where to go: to the pre-Inca ruins in Trujillo (northern coastal city) and hiking / horseback riding in Huaraz (in the gorgeous “foothills” of the Andes). Remember what I said about the FLOW in Jamaica? We instantly found ourselves in it, and everything just lined up beautifully from plane tickets to hotels to overnight bus schedules and available tour guides! We would spend a week together before my brother arrived and our big organized tour would start – and things already looked pretty darn legendary!

2013-03-18 16.32.45

“Huacas: IRS meets State Church!”

We had one disappointing restaurant visit though, and promptly agreed not to waste our time or money eating less than the best of what Lima and Peru had to offer. After all – Peru is considered the culinary highlight of South America! And so, with the help of Trip Advisor Grethe became ‘Chief of Food’ and I naturally became ‘Chief of Navigation’. To say we stepped things up would be a huge understatement! We fell head over heals in love with “Huaca Pucllana” – the ruins of the 1500 year old pre-Inca Lima culture and the sensational outdoor restaurant overlooking the 20 m tall temple. Millions and millions of hand made adobe bricks make the foundations of a temple mound and a huge administrative area. Thousands of people lived here, and the whole brick making and building process was how people paid taxes back in the day – by showing up and putting in 2-3 months of work. Brilliant! When I go back home that is how I will start paying MY taxes! In mud bricks!! Unfortunately Norway doesn’t share the rain free climate that Lima has – so I doubt anyone will be visiting MY temple mound in 1500 years…

lima huaca

2013-03-18 14.02.15

Ears. They keep smiles from separating scull from body!

We did the guided tour of the site and got to see how they stacked the bricks in an earthquake safe manor, how they would bury their mummies, or perform their ceremonies. Then we sat down to eat. The black suit waiters pampered us and happily let us combine dishes and share the tasting experience. We grinned from ear to ear as we managed to carry out a whole conversation in Spanish with the wine waiter (sommelier). They loved us. We loved them! Our first bite into baby goat was legendary. We were in HEAVEN! (“Elin, there is so much joy, I don’t know what to do with it all!”) We outdid ourselves going back there four times, trying guinea pig, paiche (Amazonian monster fish), multiple pina coladas, the malbec reds…

Malabar 1 Malabar 2

And the show had only just begun! Next on our list was Malabar – a restaurant that serves 10 course meals with ingredients from all over Peru (especially the Amazon). It turned out a complete “when Harry met Sally” tasting experience with ingredients we’d never even heard of… Giant river snail. Wild cucumber. Foods bursting with taste, presented so delicately that eyes and mouths both watered! And the wine. Oh my god, the wine…!


“Adam tries to resuscitate Eva.
Elin just called 911.”

Miraflores is a district of Lima known for the coastal cliffs, shopping areas, gardens and flower-filled parks, and tourists. It’s an upscale district with banners on the streets that say “Miraflores en tu corazon” – Miraflores in your heart. And they live up to it, it seems no matter where you look there is a squad of park service ‘ninjas’ ready to prune, sweep and clean. It provides quite the contrast to other districts and parts of Peru where the wealth and living standards are nowhere near as high and paragliding esthetics aren’t prioritized the same way. But it does something to you to walk around such places, and we certainly felt the love! Particularly so in the “Park of Love”, right next to where the launch site for the local cliff soaring paraglider pilots… The winds weren’t strong enough for me to go flying, but MAN did I have the urge in my heart walking by…!

Taca AirlinesThe sense of ‘en mi corazon’ stayed with us even as we left for Trujillo. Even the poor guy on the row in front of us on the plane who could’t figure out how to wear his ear phones was in our hearts. (Honestly Santa – we laughed WITH him, not OF him… really!). Arriving in town I had a small navigational glitch while trying to find the main square. The wall BadassWe ended up taking the LONG way round the university campus. Yet, again the flow brought us a nice surprise: a piece of art the size of a highway: 7 foot tall mosaic walls going on for more than 1,5 km (1 mile) depicting the history and culture of Peru. Multi colored murals constituted of 1 cm x 1 cm pieces – it was nothing short of AMAZING – and after 13 years in making it still isn’t finished!

2013-03-20 13.10.16

Needless to say – before we even got to the main square, Trujillo was already in our corazons. This city coins itself the capitol of culture of Peru, and is known for its festivals, arts and cultural events. Its historical downtown has many examples of Spanish
colonial architecture. And of course, plenty of arts and crafts booths geared at getting as much money out of souvenir hungry tourists as possible. Our money was better spent handed over to the street musicians, beggars and performers along the main street, and our creative ways of dropping our coins were well received. We then continued our spectacular exploration into Peruvian food at the seafood restaurant Puro Mar. Shrimp and fish and scallops and garnish from heaven… we were up to our ears in culinary happiness! Tipsy from the brilliant Peruvian white wine, we had to leave the cathedral visit to a minimum… (It turned out giggling out loud is better left outside of a holy building, especially during service!)

moche huaca viewThe highlight of our visit was, not surprisingly, Huaca de la Luna y el Sol (Temple of the Moon and the Sun). Built by the Moche culture (100 – 800 AD) and partly destroyed / looted by the Spanish conquistadors in the 1500s, this site tells the story of an amazing civilization. It’s run privately without the monetary support of the Peruvian government, and the guides are volunteers from a broad group of local university students and scholars. This is how we met Wilmer, one of the few English speaking guides. We happily got him chatting in Spanish between announcements, and laughed ourselves silly from his impersonations of the various Spanish accents around the world! (Un shshshsh-erve-shsh-a, por favor?!)

2013-03-20 14.14.35 2013-03-20 12.19.40

Incredibly, their method of archeology is to preserve what they find as they find it – not to restore or change any of the original elements! And what they find is simply WOW! Pre-inca temples built from hand made adobe mud bricks, dating back 2000 years. Temples built in several stages, adding on to the existing structures every time without destroying any of the intricate designs or colors on the front walls. Carefully recovered and interpreted, the work still goes on. The Spaniards came here looking for gold and broke down some of the walls, but the majority of the temple still stands. Intricate designs, still with original colors can still be admired, and there is a museum next to the site with a lot of pottery and other artifacts. Their religious beliefs built around Pachamama (Mother Earth) spoke to our hearts and we spent ALL of our money on silver jewellery with their designs. WilmerYes, ALL of it. Between the silver, the warrior duck and the guinea pig skin we got on our way out (we named him Wilmer) – we barely had enough money left in our pockets to pay for the taxi ride back to town. (Which is of course why we decided to spend a tenth of that to go with the locals in the Toyota Hiace “collectivo” that can easily seat 20 people of the short and skinny Andean kind! Had we had more cash on us we would have spent it – had we had more space left in our minds for enjoyment we would also have remembered to go see Huaca del Sol as well before going back to town…


Huaraz on a good day

Huaraz proved to be every bit as mesmerizing, but now it was time to take in the grand landscapes instead of the grand historical sites. This area was heavily damaged by a strong earthquake in 1970, and the city looks like they hurried up and built all the houses over just the last few years! This is Peru’s hub for winter sports, climbing, hiking and other adventures. We went from sea level to more than 3000 m above sea level in one night. It was dark and cold when we arrived. Thick clouds hid the high hills from further views as we had breakfast on the top floor of our hotel. But we were not discouraged – we were in the FLOW, and we had plans of horseback riding! The tour agency coupled us with an Israeli mother and son who had no riding experience (just like me, if one does not count my efforts to make friends with “Sam” the 28 year old retired polo horse turned tourist assassin in Australia 10 years earlier). Local guide Maria got up on her horse and led the way up into the hills of the Cordillera Negra, surrounded by farmlands and steep villages. True to form, there was no rain, and we had a very nice day out on horseback. None fell off their horses, none got lost galloping, and none got “parked” in a tree by their four legged friend. Success!

2013-03-21 11.06.42 2013-03-21 13.06.53 horse whispering elin

horse whispering

Horse whispering debunked: they use a remote!!

In the interest of getting acclimatized to the altitude before hiking, our trek into the nearby Cordillera Blanca was on day two. Again, heavy clouds hung over the hills around the city. The weather forecast was a bit disastrous, but off we went. Two hours drive later we arrived at 3700 m at the entrance of the Huascarán national park, a UNESCO Nature World Heritage site. Our guide was less than optimistic on our behalf, and we got our rain gear on. It had been raining hard on the way there, but as we started walking it lit up and clouds started lifting. Nice! We were told to spend 3 hours going up and 2 hours coming back from Lake 69 at around 4500 m. Knowing full well how mountain sickness can sneak up on you, I put the brakes on and kept the pace at an impossibly slow rate. huaraz hikeGrethe was less than impressed, but after the first hour we were starting to drag our feet and puffing our lungs more than usual! The scenery was impossibly beautiful, the cows seemed completely serene and content (even clean and well groomed), the clouds lifted and the sun came through so we could see Huascarán, the tallest mountain in Peru (6768 m / 22,205 feet). It was like our entire surroundings were welcoming us as well as letting us taste EVERYTHING about being at high altitude!

Grethe taught me something in the beginning of our trip that became a self-enforcing truth about our journey: The better it gets – the better it gets! (If you haven’t heard about Abraham Hicks yet – now’s the time to look him up!) And boy – did it keep getting better. At this point of the blog I am still less than one week into the three week adventure that was Peru – and already I have used most of my strongest adjectives and exclamation marks.

You get the picture?

2013-03-22 13.24.54

Well, we hiked on and slowly but surely made our way through the occasional drizzle of rain and lick of hail towards the plateau just below the final zig-zag towards Lake 69. Our time was up. There was no such thing as going all the way to the lake and making it back to the car in time (and the bumpy basic mud road going back was NOT an option during the dark, holy smokes). So – we decided to have our lunch, feed the remaining dry white bread to the local cows.

Yes, cows… there were free range COWS at 4400 m above sea level – and they HIKE THE SAME TRAIL. Out of their own free will. Without shepherds or coaxing. I mean, honestly, are these not the happiest cows on the planet?! Making our way back down into thicker air, green pastures and a welcoming two hour ride back in the back seat of the car was a relief. My head was pounding from the altitude by the time we got back, but my oh my was it ever worth it. What a day!! And off we went again on an overnight luxury bus back to Lima.

2013-03-24 08.55.31

Big Brother came too!!

It was time for a new and important chapter. It had (literally!) been a dream of mine for years to go to Peru to see the legendary ruins of Machu Picchu. I knew this was going to be a huge highlight of my trip. And I was lucky enough to be able to share the experience with a good friend and my brother. I was beside myself! Now, I haven’t been part of an organized tour for years. Being an independent backpacker is how I travel, getting to know the people and places as I explore, having enough time to also do the unexpected along the way. Grethe and my brother had limited time though, so we had signed up with a Norwegian operator, Jarle Trå. We were about to embark on a two week whirlwind tasting of Peru with our group of 13!

Pina Colada LimaOk, so I have been editing and rewording this blog for almost three weeks. The original draft was so long I almost ran out of letters on my computer! So, I’ve decided to abbreviate things from here on out and limit my account to the highlights of the highlights…. of which there are MANY!! So here goes… our tour itinerary included the following destinations:

1. Ica
2. Nazca lines
3. Ballestas Islands
4. Puno (Titicaca lake)
5. Cusco
6. Inka Trail (Machu Picchu)
7. Puerto Maldonado / Tambopata in the Amazon jungle


På gjensyn, Sør-Amerika

Ja, jeg vet – jeg må få skriblet ned en blogg for den siste måneden – en virvelvindmåned av en rundreise i Peru og Bolivia. Jeg skal det. Men, klokka er 3 om natta og jeg sitter i terminal 3 på flyplassen i Toronto og kjeder meg. Uten nok inspirasjon til å gi en rettferdig beskrivelse av alt jeg har opplevd de siste ukene, blir det med en kjapp oppdatering hentet fra facebook-veggen min i går. For, nå har jeg bare en måned igjen av reisen min – og jeg har forlatt Sør-Amerika. Fra nå av skal jeg besøke venner og familie i Canada og USA, så oppdagelsesferden er herved over. En liten markering var på sin plass!


Seks måneder i Sør-Amerika. For en tur. For en reise. For en endeløs mengde av minner – for livet! Slike herlige mennesker. Så utrolige steder. Hvilke fantastiske steder å fly paraglider. All den forskjellige maten. Alle de ulike spanske dialektene. Alle gebrokne, hakkende, leende samtalene. Alle stjernene på den sørlige nattehimmelen. Alle de nydelige menneskene. Hei, vent, det nevnte jeg allerede. Vel, en god ting kan ikke sies for ofte – for et FANTASTISK kontinent! Og jeg har bare skrapt i overflaten… Sør-Amerika i mitt hjerte! Jeg kommer tilbake, min kjære. Jeg kommer tilbake så snart jeg kan. Vi har mer gøy å dele, mer kjærlighet å spre, flere gode minner å oppleve.

TAKK til alle jeg møtte på min vei for at de tok del i dette eventyret!
TAKK til mine kjære venner og familie som kom hele den lange veien for å reise litt sammen.
TAKK til alle der hjemme og rundt kloden som har heiet på meg og funnet det verdt å følge med på reisebeskrivelsene mine.

Jeg er et bedre menneske av å ha gjort dette her og for at jeg har alle dere i livet mitt.

Sist, men ikke minst: TAKK til pachamama for å ta så godt i mot meg.
Mengder med kjærlighet!! ♥